NY BLOGG
Jeg har laget ny blogg.
http://tonjeaskeland.wordpress.com/
ETT HJERTE TO INDIVIDER blir så teit, spesielt dersom det ikke går slik man vil.
Den nye bloggen min er for øyeblikket veeeldig stappfull av fine (?) bilder. eh ja.
Muntlig eksamen gikk rett i dass
Jeg våknet etter en forferdelig natts søvn, klokka 07.00, og i tillegg forsov jeg meg en halvtime. Jeg tror jeg sov omtrent 5 timer i natt. Det er ganske vanlig til å være meg, men allikevel. Jeg holdt i tillegg på å glemme minnepennen, arkene mine og den utskrevne powerpointen. Skriveren streika, fordi jeg, dagen før, hadde printa ut alt for mange ark. Det første jeg gjorde da jeg kom på skolen var å levere alle bøkene, de fleste var halvveis herpa fra før, og de som ikke var herpa, har nok greid å bli det i løpet av skoleåret. Deretter leverte jeg en twistpose (!) til rektoren, som takk for at jeg har fått gå i Stavanger ett år. Det har vært ett lærerikt år, og jeg kommer til å savne den skolen en del. Ja, jeg er skolelei, men det er definitivt ikke denne skolens feil. Deretter gikk jeg til åttendeklasse bygget for å fremføre muntligeksamen. Jeg var nervøs, men vet du hva? Når du er nervøs bør du seriøst prate om noe som interesserer deg, for eksempel hest. Jeg fremførte alt helt strålende, vel, okei, at jeg leste for mye av, kan til og med jeg innrømme, men hvorfor gi meg en treer når all fakta er selvskrevet? Det såret meg i bunn og grunn, for jeg ville virkelig få til denne fremføringen. Og jeg følte virkelig at jeg hadde gjort meg flid med denne, for en eneste gangs skyld.
Jeg blogger fra word på Gardermoen lufthavn. Neste gang jeg skal fly, skal jeg fly via Gardermoen, er jo skamkos jo! Flyene er skikkelig komfortable, bortsett fra at man føler at hodet skal fly i taket, mens rumpa synker nedover ettersom man fyker oppover. Men det blir en balanse. Jeg tror alltid jeg skal dø, hver gang jeg flyr. Og jeg elsker det. For jeg tenker som så; jeg lever enda, derfor overvant jeg min frykt, atter en gang. Å sitte på Gardermoen, se på alle menneskene som haster forbi, mens man vet at man har to timer på seg til å finne seg mat, drikke og kanskje ett souvenir. Ett souvenir fra Gardermoen lufthavn. Jeg slo to fluer i en smekk. For jeg kjøpte en matpakke med spill inni, og på de spillene stod det ”Oslo” og ”Gardermoen”. Yay! Jeg er forresten veldig glad i bladet Ridehesten, selv om jeg burde holde meg til ett blad. Jeg leser vanligvis Hesteliv, men det som er så kjipt, er at jeg aldri får nok av lesestoff om hester. Jeg leser liksom alt jeg kommer over og forelsker meg i konkurransegrener som Dressur og Sprang. Konkurransegrener jeg vanligvis baksnakker fordi jeg ikke liker alle treningsmetodene som blir tatt i bruk. Likevel måtte jeg bare kjøpe Ridehesten, og likevel måtte jeg lese absolutt alle reportasjene, selv om jeg ikke driver med konkurranseridning, selv om jeg bannlyser sprang og dressur, måtte jeg lese flere fascinerende artikler om emnet. Finnes det ikke noe blad som heter ”Hestehviskeren” eller ”Turhesten”? Det er jo den type blad som hadde passet meg perfekt!
Jeg fikk forresten telefon fra mamma klokka 14.00 om at dyrlegen hadde vært for å se på Almira. Almira har ingen unormal puls i høvene, høvene er kalde, og dyrlegen er kjempefornøyd med resultatet. Dersom resultatet vedvarer, kan jeg begynne å trene hesten opp om to uker. Dette er gledelige nyheter for begge oss to, da vi begge lengter oss grønne til å dra på ridetur sammen. Jeg er så ufattelig glad i den hesten, dere aner ikke. Da jeg kom hjem, kunne jeg i bunn og grunn ikke vente mer enn en halvtime før jeg gikk ned til hesten. Jeg ble møtt av en utrolig glad Almira, jeg var jo også veldig glad for å se at alt ser ut til å fikse seg for henne. Almira danset i boksen og var helt på styr, jeg tror ikke hun hadde sagt nei til en leietur klokka 23.00 på kvelden, for å være ærlig. Det hadde i og for seg ikke jeg heller, men fordi Almira er den hun er, og fordi hun er ett barn *kremt*, bør hun sove innen klokka 24.00, mener jeg. I og med at hun blir fôret klokka 08.30 hver eneste morgen. Jeg tenker for øvrig at jeg får komme med skikkelig bildeoppdatering i morgen, for nå er jeg relativt trøtt. Klokka er i skrivende stund 01.00, og før jeg glemmer det, bør jeg kanskje nevne at bagasjen min mest sannsynlig er glemt i Oslo! Eller Stavanger! Altså, deler av bagasjen. En grønn ”Felleskjøpet fiskefôr” – bag! Det er krise. Jeg har nemlig alle skoene mine der! Men de på Molde Lufthavn, sa at de skulle prøve å få den til Aukra i løpet av morgen dagen, så da krysser vi fingrene for det! I dag er det for øvrig første offisielle dag av sommerferien, noe jeg og sikkert x antall andre også setter kjempestor pris på! Vi har ferie i 2 måneder, og min ferie skal bestå av å ri, trene hest, jobbe og bading. Det er liksom det jeg ønsker å bruke tiden min på.
Tar du mye fly?
Har du noen gang glemt bagasjen?
Har du noen gang mistet bagasjen?
Hva har du gjort i dag?
Hva skal du i sommer?
Muntlig eksamen
Mine tanker er hos Almira, men jeg skal egentlig lese til eksamen. Noe jeg gjør. Jeg har skrevet 4 tettskrevne sider om kristendommen, og skal skrive enda 4 til for at jeg skal bli fornøyd. Dessuten har jeg laget halve powerpointen, tror jeg. Jeg kom opp i KRISTNE KIRKER i RLE i MUNTLIG. Jeg har lov til å være kritisk, det er derfor jeg faktisk liker tema også, å kunne skrive akkurat sånn som Martin Luther var, er utrolig greit. Visste du at han var jødehater? www.religionskritisk.no, forresten.
Det er ikke farlig å ha forfangen hest på beite i 15 minutter hver dag, det som er farlig er å la den bare stå på beitet, da det kan ødelegge beina enda mer. En forfangen hest skal bevege seg så mye som den orker, man skal aldri tvinge en forfangen hest til å gå, med andre ord. Og jeg pleier å slippe ut hesten 30 minutt når jeg møkker hos den, fordi jeg vet at hun trenger det, og hun setter pris på det, med andre ord! Er ikke dermed sagt at forfangenheten trenger å forverres. Jeg har spurt ulike mennesker om tips til leker for en forfangen hest, og kommer til å poste de i nærmeste fremtid, da det kan hjelpe andre som er i samme situasjon som det jeg er i.
Cytec, teori og praksis
Klokka 02.00 i natt, kom Leif Arne Bjerkan for å sko Almira. Jeg sov, så jeg merket ingenting. Annet enn at jeg hørte massiv bildur utenfor. Min far har vært oppe i omtrent halve natt for å hjelpe skoeren i forhold til Almira. Almira var flink. Da jeg kom i stallen, og virkelig fikk sett skoene på henne, forstår jeg hvorfor disse er bra for hesten. Ja, de ser massive ut, men nå skal man huske på det at det er slik de eldste hesteskoene så ut, nettopp for at hesten skulle puste jevnt. Hvis du tenker at når en hest løper med lange tær, forekommer ofte ubalanse i forbindelse med lungene, fordi hesten ikke får rullet skikkelig over med høven, mens når hesten har korte tær, får den rullet med høvene, det vil altså si at pusten blir jevnere når hesten løper.
Cytec sko.
Dagens hovbilde er ikke vesentlig forandret fra i går, bortsett fra at tåen er kuttet av. Bjerkan sa også at Almira er kronisk forfangen, det vil si at hun aldri mer kan bli forfangen/at man helst skal unngå å ha henne på kraftig gress. Jeg kommer aldri til å la henne gresse og bli feit mer. Det vi skal unngå i følge Bjerkan, er at hun legger på seg. Det vil si at vi kutter ned på fôrmengde om vinteren og våren, og lar henne gå på ett lite område. Bjerkans konklusjon er at Almira kommer til å bli frisk, i og med at vi oppdaga det relativt fort!
Almira trives forøvrig dårlig på boks. Jeg har snakket med ei venninne, som mener at Almira har mer vondt psykisk grunnet den store overgangen fra å være helt fri og egen herre i eget hus, til å bli foret 5 ganger om dagen og ikke få gå ut slik som hun vil, enn fysisk. Og det kan jeg forstå at hun føler, for det hadde jeg også gjort om jeg hadde vært hest og hatt det like godt som Almira.
Det er litt uvant å veie opp maten Almira får, men det er også til god hjelp, da jeg får vite nøyaktig hvor mye hun trenger.
Kroppsbilde;
Jeg har forøvrig også puttet torv i boksen hennes, da dette er ekstra mykt og avlastende for hesten!
Angående dette med aktivitet; Du skal ikke leie hesten mer enn hesten vil selv, de første ukene, skal ikke hesten på tur, inntil veterinær har godkjent at man kan dra på leietur.
Å være forfangen
Mitt første møte med forfangenhet var i 2005 da jeg møtte Skira, som på den tiden ble eid av Siv, hun som har lært meg de første stegene innenfor horsemanship. Skira var en 15 år gammel nordlandshoppe som hadde vært forfangen i relativt lang tid, dyrlegen hadde konkludert hennes tilstand som kronisk forfangen. Det vil si at ingenting hjelper og før eller siden må hesten tas. I februar 2006 ble hun avlivet, jeg var der ikke og jeg møtte Skira bare en gang i hele mitt liv, men hun var den type hest man aldri glemmer. Forfangenhet var og er fremdeles en skremmende sykdom i følge meg, jeg var alltid livredd for at min egen hest skulle få det, men gjorde heller ikke mye for at den ikke skulle få det.
I går var dyrlegen på besøk for å ta en titt på Almira, fordi hun, i følge meg, var forfangen. Dyrlegen konkluderte etter omtrent 5 minutt at hesten var forfangen på begge frembeina, men at forfangenheten ikke var av den alvorlige typen. Forfangenhet er alvorlig, uansett hvordan man vrir og ikke vrir på det, men det er mye man faktisk kan gjøre med hesten om den har den type forfangenhet som Almira har. Dere husker kanskje den posten hvor jeg skrev om at Almira kunne ha forfangenhet? Vel, allerede da, hadde hun det. Om hesten hadde gått i 3 måneder til med denne sykdommen uten å komme i behandling, ville jeg mest sannsynlig ha funnet henne slik neste vår.
Symptomene som fikk meg til å mistenke forfangenhet var; myk hæl, hevelse på kronrand, hard mankam og en smule halting. Det begynte vel med at hun fikk stor kronrand, og det er utrolig viktig å legge merke til slike ting og tilkalle dyrlege med en gang. Det er lett å tenke “det er sikkert normalt”, men man sparer hesten for mye lidelse ved å lete etter de små symptomene på forfangenhet, for da er det ofte lettere å behandle hesten og prognosene for å bli frisk er relativt høyere enn hos en med alvorlig forfangenhet. Almira er jo en relativt overvektig hest, så at hun har fått forfangenhet, overrasket meg i grunn ikke.
Samme kveld fikk vi betennelsesdempende av dyrlegen, dyrlegen kontaktet også Leif Arne Bjerkan, som kan sko med Cytec sko. Hesten skal ha det, for å kunne fordele belastningen bedre, slik at hun ikke står på hælen. Jeg har også snakket med Siv om hvordan jeg skal håndtere situasjonen, fordi hun har erfaring med forfangen hest fra før, også har jeg snakket med datter av Almiras tidligere eier (Almiras tidligere eier er hovslager). Det er derfor hesten skal ha cytec sko, de er bra for beinas høver og ettersom jeg forstod, får de ikke hovbeinet til å rotere.
Å behandle en forfangen hest er vanskelig. Man har mange ulike måter å gjøre det på, noen mener det kan ta flere år å behandle hesten, fordi de ofte bruker en naturlig metode, mens andre igjen ikke bruker mer enn 6 mnd på å bli kvitt forfangenheten hos sin firbeinte venn. For meg vil forandringene i kosten hennes være varig. Jeg skal aldri la henne beite på så stort område igjen, og før jeg slipper henne, skal alltid kyr/kviger og sauer ha beitet ned området, slik at hun ikke får i seg for mye om gangen. Foreløpig står hesten på boks, samt børstes og håndteres daglig, for at hun skal oppføre seg. Hun kommer alltid til å få høy, for jeg skal aldri la henne spise seg mett på gress lenger. Hun skal alltid holde seg i form, for blir hun feit, har hun skyhøy risiko for å utvikle forfangenhet igjen.
Hoven hennes for 2-3 dager siden;
Hovbilde, tatt i dag;
I løpet av kort tid kan man merke seg stor forandring. Det kan være de smertestillende medisinene som skaper dette, og det kan også være at sykdommen heles eller forverres, det får vi se når hovslageren kommer.
Bilder fra i går;
Det er normalt og positivt at hesten ligger, det er for å avlaste høvene, men man skal likevel være obs på at hesten må greie å reise seg!
Medisinen:
Bilde fra i dag:
Mange hester syns det er kjedelig å stå for mye på boks, Almira er en slik type hest. Derfor kan det være lurt å strø høyet rundt om kring enten på ridebanen eller på stallområdet, da hesten også får mosjon, samt mat. Mosjon er viktig for å behandle forfangenhet.
Jeg skal holde dere oppdatert om Almiras helsetilstand, og vi alle krysser fingrene for at hun blir frisk igjen!
Bakom skyan e himlen allti blå
Jeg følte meg helt jævlig i går, og jeg følte meg helt jævlig da jeg stod opp. For jeg visste at vi ikke kom opp, for det er bare så typisk meg. Jeg hadde rett. Rektoren kom inn klokka 09.00 og jeg så det på hele henne hva hun kom til å si. Jeg tror jeg var den eneste som brøt ut i fortvilet gråt da hun sa det. Det gikk en stund, det føltes som om alt raste sammen. Jeg ville hjem! Jævla kvinnelige intuisjon, tenkte jeg, for om jeg ikke hadde “visst” noe innerst inne, hadde jeg antageligvis ikke blitt så skuffet som jeg ble. Jeg møtte forståelse, to stykk som spurte rektor om ikke bare jeg kunne komme opp. Det var greit. Og jeg bestemte meg for å dra hjem, for skulk er det eneste jeg bedriver når jeg ikke ser vitsen med å være på skolen. Jeg ringte mamma med en gang jeg fikk vite at jeg ikke kom opp. Jeg gråt, fikk ikke frem ett ord. Jeg ringte tre ganger og prøvde å forklare hvor fortvilet jeg var mellom den stille gråten. Jeg følte meg stuck, jeg var på gråten hele tiden. Jeg måtte hente meg inn, så jeg gikk på do, ringte mamma og spurte om det ikke var mulig for meg å komme hjem i mellomtiden. Etterpå gikk det slag i slag, som det heter. Mamma bestilte flybilletter, jeg snakket med noen mennesker om dette, noen lærere (?) for rektoren var på Kristianlyst. Men det var greit, jeg kunne dra hjem. Flyet går 15.15 og jeg har aldri vært så glad for noe i hele mitt liv. Selv om jeg fikk mensen rett etter at jeg kom hjem klokka 11.00. Vi så forresten en film som heter “never back out”, og jeg la merke til at to av yndlingsbandene mine sine sanger ble spilt i sangen. Teenager av My Chemical Romance og en sang av The Redjumpsuit Apparatus. Det var herlig, og det fikk meg til å smile. For jeg smiler fremdeles hver gang “mitt” band, altså My Chemical Romance sine sanger blir spilt for allmennheten. Da bør man holde kjeft, late som om man ikke vet hva bandet heter. Selv om jeg føler at ordene som blir spilt er rettet mot meg. Jeg elsker det.
Når vi snakker om det, jeg var sammen med John og Stian i hele går nesten. Vi kjørte til Ultra, kjøpte mat o.l. siden det var tilbud, vel, jeg trodde det var tilbud. Men det var jo dyrt(!!!), men så har jeg aldri vært på Ultra før heller. Jeg følte at selve konseptet var jævla special, og jeg likte ikke butikken. Var altfor stort og altfor mange varer, slik at jeg ikke fant en dritt. Alle rikingene handler mat der, kan i bunn og grunn ei dame jeg kjenner fortelle. Etterpå kjørte vi til Stangeland, der jeg bodde før. Vi så huset, vel, jeg kjente det igjen med en gang. Og jeg savner tiden jeg bodde der, selv om det var og er fremdeles, farlig nær byen og farlig for små barn å gå alene. Jeg tok bilde, selvsagt. Grovene 5, for de som vet hvor det er. Det er litt rart å tenke på at faren min var med på å bygge det huset, det er rart og nostalgisk. Det er rart å tenke på at det var der Nusse forsvant fra for 11 år siden. Det var min katt, jeg elsket den og jeg savner den fremdeles, men jeg er i grunn glad jeg slapp å se den død, for det gjorde vondt å se kattene mine døde i fjor. Huset var like hvitt som det hadde vært, men det var større enn jeg husket det, også var hagen veldig liten, mindre enn jeg husket den. Så jeg er i grunn glad for at jeg ikke bor der lenger, for det så relativt kjedelig ut, i og med at jeg er vant med store arealer og lignende. Jeg hadde så lyst å ringe på hos gamle naboer, men tror du de hadde husket meg? Tviler. Deretter kjørte vi hjem, og da gikk vi rundt Mosvannet. John møtte på en gammel venn (?) og de stod og babla fotball og foretninger leeenge, ikke at det gjør noe da. Chilli var fotomodell, men jeg ble bare fornøyd med ett av bildene jeg tok, sådetså, fordi hun ikke ville stå rolig, dessuten var folk i veien. Jeg liker ikke å ha mennesker på bildene mine, med mindre jeg bevisst tar bilde av menneskene også. Dyr er greie motiv!
Gamlehuset som jeg bodde i fra 1999 til 2001. Grovene 5. Jeg hadde det rosa rommet!
Hvor ble du født? Hva har du gjort i dag? Hva kom du opp i?
Hva er ett godt hestehold?
Jeg vet jeg ikke har snakket mye om hester mens jeg har hatt blogg, nettopp fordi jeg ikke interesserer meg i å skrive om hester, samt at jeg ikke har mange hesteinteresserte lesere, men det er en sak innenfor hestemiljøet som engasjerer meg, og det er spørsmålet om “hva er ett godt hestehold?”, Ja, for hva er ett godt hestehold? Jeg påstår at jeg har ett godt hestehold, selv om menneskene rundt meg, de menneskene som ikke kjenner meg, ofte har en viss trang til å påpeke hvor dårlig strukturert hesteholdet mitt egentlig er.
Påstander jeg har fått rettet mot meg i løpet av de fire årene jeg har hatt hest;
1. Hesten din står aleine, hester er flokkdyr, derfor er det etisk galt å la hesten stå aleine.
2. Bestefar sier at du mishandler hesten din når du slår den på mulen.
3. Hesten din er skitten, det ser jeg hver gang skolebussen kjører forbi.
4. Hesten din er feit, feite hester får lettere forfangenhet, den burde ikke få så mye mat.
Å prøve å forsvare slike påstander, er nytteløst, spesielt fordi disse menneskene ofte har gjort seg opp en mening om meg og mitt, og derfor føler for å bry seg med det jeg gjør. Det er helt greit, flott at folk sier i fra, men det kommer veldig an på måten de snakker til meg angående hvor mye jeg skal ta til meg av det de sier. Å være hesteeier er nokså privat, og det er ikke alltid like lett å forstå hvorfor man gjør det man gjør i forhold til hesten. Her er det også store forskjeller mellom western og dressurtanter. Jeg foretrekker westerntantene.
1. Hesten din står aleine, hester er flokkdyr, derfor er det etisk galt å la hesten stå aleine.
Å mene at hester som ikke går i flokk, blir mishandlet, blir for meg veldig etisk galt. For det er ikke mishandling å la hesten gå aleine. Når folk kommer med slike påstander, begynner man å lure på hvem som egentlig tror de kjenner hesten. Jeg fikk Almira for 3 år siden, og den førsten tiden hadde vi en annen hest hos oss, men det gikk ikke bra, og det vil jeg ikke skal skje igjen, derfor vil jeg heller vente til jeg er ferdig med utdannelser og lignende før jeg går til anskaffelse av enda en hest, for jeg vil stå der med hovedansvaret, uansett hvordan man vrir og vender på det, og det er vanskelig å bli kvitt en hest som man har stående der din hest står. Foreløpig er jeg så heldig at jeg får ha Almira hjemme. En westerntante sa til meg en gang; “du skal aldri ta deg vann over hodet i forhold til hesten din, det er trossalt bedre at du har en hest som du kan gi 120% av deg selv til, enn to hester, som du kanskje ikke strekker til for.” Og Almira blir vanskelig om ikke hun får nok stell. En annen ting jeg har merket meg er at hun er en såkalt einstøing, hun liker seg alene, og derfor mener jeg, personlig, at hun ikke trenger andre hester. En sau kan funke like godt som selskap til denne hesten, som en hest til.
2. Bestefar sier at du mishandler hesten din når du slår den på mulen.
Dette var etter en episode, hvor jeg hadde leid Almira inn i hagen til en liten jente, Almira pleide å bite en del på den tiden, og da hun beit meg i ryggen slo jeg henne ganske hardt på mulen. Denne lille jenta så på, og da hun kom bort til meg etterpå sa hun “Bestefar sier at du mishandler hesten din siden du slo henne på mulen.”, å sette seg i respekt på den måten jeg gjorde var da altså ikke mishandling. Mitt hestehold er fordømt av denne familien, og de er flinke til å fortelle alle som spør angående “den fjordingen der” om meg og det at “jeg mishandler henne” når jeg irrettesetter henne, dette er utifra rapporter jeg har fått fra disse besøkende, og de kan si noe helt annet om mitt hestehold enn det. Poenget mitt er at en hest veier ofte 500 kilo, og skal man ikke sette seg i respekt i forhold til det, kan hesten bli farlig, og farlige hester blir ofte tatt med boltepistol. Jeg vil ikke det med Almira, så selv om jeg kan irrettesette henne på en ganske hard og fysisk måte, er det for å forebygge uønsket atferd.
3. Hesten din er skitten, det ser jeg hver gang skolebussen kjører forbi.
Denne påstanden fikk jeg av en slik “pennyjente”, det var November og Almira hadde fått masse vinterpels og var generelt rimelig jævlig, denne vinteren, fordi det var vått, det var kaldt og hun ble skitten fordi hun rullet seg i søla. Mitt hestehold er naturlig, derfor børster jeg henne ikke fra November til Mars. Enkelte er uenige i dette, men jeg mener at hesten skal holde på den pelsen den har, kosing er greit, og når man merker at hesten begynner å røyte, er det på tide å ta frem børste og få bort vinterpelsen. Vinterpels er viktig. Og hesten min er lys i pelsen, og det gjør at det som er skittent, viser mye lettere enn det ville gjort om hun var mørk.
4. Hesten din er feit, feite hester får lettere forfangenhet, den burde ikke få så mye mat.
Jeg er veldig enig i denne påstanden her. Almira er feit, men hun har trossalt stått i år, og jeg har ikke ridd så mye som det jeg ønsket, på grunn av vanskelig skolesituasjon hvor jeg har måttet ta fly til og fra, men jeg har trossalt vært mye hjemme hos Almira. Feite hester får lettere forfangenhet, men jeg tror faktisk at jeg passer bedre på Almira, enn eiere av såkalte porselenshester. Jeg blir helt hysterisk om jeg merker ørsmå symptomer på noe som helst. Også tror jeg at jeg er mer i stallen, samt rir mer, enn de fleste. Dessuten har Almira tunge foreldre, altså, foreldre av tung fjordrase, begge to er godt muskulerte, og det er også Almira. Men ja, jeg er veldig obs på forfangenhet, for jeg vil ikke at Almira skal bli syk, men man kan ikke være hysterisk i forhold til matinntak heller, spesielt ikke når man har ett naturlig hestehold, som det jeg dog har, med utegangsstall og smårotete rutiner.
Er du kritisk i forhold til andres hestehold? Er du kritisk i forhold til ditt eget hestehold? Vet du forskjellen på ett godt og ett dårlig hestehold? Joda, debattér!
Jeg har vært i Nangijala
Du husker kanskje boka og filmen om Brødrene Løvehjerte? Storebroren snakket om Nangijala til sin dødssyke lillebror, de begge kom til nangijala; storebroren, ved å redde lillebrorens liv og lillebroren ved å dø av sykdommen. De kjempet mot det onde og vant det gode.
Jeg har vært i Arboret i dag, som er på Sandnes. Da vi fant Rhododendrondalen, var jeg i Nangijala. Rhododendron er vakre, og jeg vil ha en nangijalahage når jeg blir voksen!
Hva syns du om bildene?
Hva har du gjort i dag?
Herregud, du er så flink
Stygt vært drepte litt av ridegleden. Derfor jobba jeg i tre timer, før jeg fikset gjerdet til Almira. Jeg skal slutte å klage på andre hesteeiere, tenkte jeg i grunn da jeg så hvilken forfatning deler av gjerdet var i. Nei, jeg skal skjerpe det der neste år! Også red jeg henne en halvtime senere den kvelden. I morgen drar jeg til Stavanger, får håpe motoren ikke streiker. Anyway, se på bildene jeg har lagt ved, og kommenter dem.
Har du tutti-frutti?
Alright, flyet ble kansellert. “Er det mulig?” Tenker du sikkert. Vi er i mai måned, så teknisk sett skulle det ikke være mulig at ett fly blir kansellert. Det er varmt ute, det er vindstille og derfor er det ironisk at dette kunne skje. Det som skjedde var at en av motorene på flyet sluttet å virke. Nei, ikke i lufta, de fikk bare aldri start på den. Jeg så for meg 10 timers venting på flyplassen i Molde, men flaks for meg fikk jeg vite at det ikke går noen fly før på tirsdag, og på tirsdag skal mamma også til Stavanger. Så, jeg får tilbringe to dager til med Almira, mamma og pappa, ekstra. Magnus er i Molde på grunn av eksamen og piss. Jeg tror kanskje jeg var den eneste som ropte “hurra!” da flykapteinen fortalte om kanselleringen. Jeg tror kanskje folk så litt rart på meg. Det gjør egentlig ikkenoe, men jeg ble i grunn litt oppgitt fordi vi ikke fikk vite noe om flytider, så mamma kom heldigvis og hentet meg ganske straks etter at jeg fikk beskjeden!
Dere lurer kanskje på hvorfor jeg slettet gårsdagens innlegg? Jo, det var for negativtfokuserende, og jeg vet at jeg kunne skrevet masse negativt fra i dag. Men det holder å nevne at den oksen jeg snakka om i forrigje, dog slettede post, edit; den oksen hadde skadet bekkenet i så stor grad at det var nokså umulig å redde den. Dere skjønner sikkert at nødslaktebilen måtte på visitt hos oss da? Jeg vet ikke hvor lenge siden det er den var her nå, men det er snakk om årevis. Grotesk som jeg er, hadde jeg veldig lyst til å ta bilder. Ikke for å være grotesk, men for å vise folk hva en nødslakt er og at det ikke er så forjævlig som alle skal ha det til. Selv om dyret har vondt (som oftest) når det blir avrettet. Om dere lurer på noe som helst om nødslakt og hvordan det går føre seg, kan jeg fortelle at dyret blir skutt i tinningen for å slippe mer lidelse (ja, når dyret blir skutt i tinningen, bedøver man samtidig selve dyret fra annen lidelse som feks en sprøyte kan skape). Etterpå heiser de dyret opp i en kran, før de skjærer det opp og tar ut de ubrukelige innvollene, har dyret hatt tarmslyng, får bonden se hvordan det ser ut og lignende. Nødslakten gjør ikke vondt for dyret, det som gjør vondt for ett dyr, er å stå i timesvis på en slaktebil, for så å bli ført inn i ett ukjent hjem.
DAGENS ANTREKK
Resten av dagen skal brukes til Almira, Almira og Almira. Bare Almira. Og mat. Torsk. Det blir godt, ja, jeg er sær.
Ditt skift, direktør, på ditt skift
Ett stykk spent Tonje ventet på Cecilie Mathisen ved Mordalsvågen ferjekai klokka 13.10, torsdag 21. Mai. Cecilie er en person som er lett å få øye på, med speilreflekset rundt halsen og grønne gummistøvler. Vet ikke, men det er liksom det som er Cecilie. Jeg nevnte i min tidligere post at jeg hadde mottatt gladmelding om at Cecilie kunne komme og sove over fra Torsdag til Fredag, og dette er jo altså noe vi har planlagt siden februar, egentlig. Jeg syns det er tøft gjort av henne å ta det første steget, da jeg antageligvis aldri hadde turt (fordi jeg er sjenert) å besøke henne først. Men, jeg lover, neste gang, skal jeg til Midsund!
Da vi kom til Aukra/Oterhals, var det første som møtte oss; mamma, to-tre innpåslitne nabobarn og Kajsa. Kajsa er bordercollien vår, som dere sikkert har sett i tidligere poster. Det første Cec og jeg gjorde var å riste av oss barna, og deretter løpe ned til Almira. Cec fikk tatt noen heftig flotte bilder av Almira, Almira og meg og eh.. meg. Etterpå gikk vi ned til Mona Lill, siden Mona Lill er i slekt med Dokka, hesten til Cecilie. Cecilie ble en smule betatt av Mona, noe jeg har full forståelse for. Merra er jo dronning!
Deretter gikk vi hjem for å fikse oss til å gå i stallen. Det vil si.. Rideklær. Vel. Jeg i joggebukse, Cecilie i skikkelig ridebukse. Jeg eier ikke ridebukse. Eller jo, men jeg aner ikke hvor den er. Cecilie hadde selvsagt med seg kameraet, som hun sa hun hadde plass til over tusen bilder til på. Almira er jo.. matmons, så vi bestemte oss for å få henne inn vmed kraftfôr, og kanskje Cecilie fikk knipsen noen fine løpebilder, det kom litt.. Brått på, men det er fordi Almira var rimelig nær stallen, men allikevel ble det en del fine bilder.
Almira traver mot oss.
Etter endt fôring, salte vi på henne og la ut på tur. Noe som var, for meg, utrolig spennende, da jeg er den eneste personen som har ridd merra skikkelig de siste to-tre årene. Det jeg fikk ut av å la Cecilie ri henne, var å se hvor mye Almira kan i dag, i forhold til det hun kunne før. Det var utrolig givende, og jeg må si at jeg blir og ble, utrolig rørt av hvor mye skryt både jeg og Almira fikk av Cecilie. Da Cecilie red Almira, prøvde Almira seg på de samme tingene som hun har prøvd seg på i forhold til meg. Å tøye grenser er noe Almira er ekspert på. Med ved å veilede i forhold til hvordan jeg hadde taklet den situasjonen osv, lærte Almira etterhvert at det ikke nyttet å tulle med Cecilie heller.
Almira er en hest som var utrolig sky da jeg fikk henne. Hun lot ingen ta på fjeset hennes, hun var utrolig sta, egenrådig og frekk, samtidig som jeg så at hun bar på ett savn etter ett vennskap, etterhvert utviklet jeg og Almira ett veldig sterkt bånd, noe jeg trodde var en selvfølge for alle hesteeiere. Per i dag har Almira så sterk personlighet at hun ikke alltid liker de menneskene som håndterer henne, rir henne, er med henne, o.l. Hun likte Cecilie. Jeg merket det på hele henne. Almira har fått lov til å være seg selv, hun har fått lov til å være sta, hun har fått lov til å ta egne valg, også i forhold til mennesker og dyr rundt henne.
Jeg viser hvordan jeg “jager” Almira til å gå bakover.
Cecilie analyserte merra under rideturen og kom med en fullverdig beskrivelse av henne og det forholdet vi har; “Almira og du har ett mer daffete forhold enn “leder/underdanig”- forholdet man ofte har til hester, dere har ett mer vennskapsaktig forhold. Dere har også kompromisser i forhold til hverandre, og hva den andre har lov til i forhold til hverandre.”
Så, hva gjorde vi resten av dagen da? No ska du hære her. Vi gikk tur med Kajsa etter middag. Cecilie er sær i matveien, helt ærlig. De fleste sære matmennesker spiser bare salat når de får tilbudt kjøtt og salat. Cecilie gjør motsatt. “I meine det at mennesket e beregna te å bare spise kjøtt.” Etterpå derimot, gikk vi tur med Kajsa, som nevnt ovenfor. Og da fikk vi tatt noen fine kubilder osv.
Også dette bildet:
Også satt vi selvsagt oppe altfor lenge, snakka med ukjente mennesker og kødda.. en del. Det var utrolig morsomt. På msn altså. Vi sjekket også gjennom bildene. Jeg tenker vi la oss i to tida, og sov til åtte. Gjett hvem som er trøtt i dag? Men det var for all del verdt det, for vi trenger seriøst å utnytter flest mulig timer sammen. Cecilie er dritkul!
Forresten, i dag tidlig, når vi red på tur, fikk vi Almira opp i galopp! Først prøvde jeg, også Cec. Det er utrolig gøy å få til slike ting, spesielt siden hun galopperte helt rent for første gang i år! Etterpå stelte vi, samt koste med henne. Deretter gikk vi opp og var oppe i omtrent to-tre timer, samt førte over bilder på minnepenn, før vi drog til Molde. Jeg savner Cecilie, men jeg gleder meg desto mer til sommeren 2009 og Gjermundnes. Det blir så bra. Og ja, Cecilie var rolig i forhold til det hun pleier å være, i følge henne selv. Hyperheten vår og den interne humoren vi deler, er ikke alltid like lett å forståsegpå for alle!
“Han der, har tredjegradsforbrenning!” “Svidd.” “OG sprengt.”
“”Har du tuttifruttistrø?”– I kjem aldri te å glemme den setninga..”
Les bloggen hennes her.
Morgenstund har gull i munn
En gledelig nyhet er at Cec kommer på besøk i dag. Hun skal være her til i morgen. Jeg tror ikke hun har vært på Aukra før? Det gjør ikke noe, jeg har heller aldri vært på Midsund. Jeg fikk melding i går, holdt selvsagt på og hoppe i taket av glede! Så, med samtaler med foreldre osv fikk vi fiksa det slik at vi henter Cec på Ferjekaia på vei hjem fra Molde. Broren min skal nemlig flytte, så det hjelper vi med, eller hvertfall pappa. Jeg skal loke rundt i Molde for å se om jeg finner noe snacks til i kveld.
Uansett, jeg stod opp 07.00 i dag, og stakk ned til Almira klokka 07.30. Hun la seg demonstrativt ned, da hun så meg. Så, jeg fikk tatt noen søte liggebilder. Også noen bilder fra da hun reiste seg. Deretter leide jeg merra ned og salte på henne, som du sikkert skjønner, har jeg fått masse trim lenge før de fleste orker å stå opp på en fridag. Delvis fordi jeg ville sjekke humøret til Almira og delvis fordi jeg ikke fikk ridd henne i går på grunn av rydding osv.
Almira er friskmeldt, fo’sho! Her er noen fine bilder som dere kan si hva dere syns om osv. Hvilket dere likte best, bør dere kanskje nevne også.
Når stod du opp i dag?
Da verden raste litt sammen
Almira er kanskje syk. Å, nei, å, nei! Almira kan ikke være syk. Nei, ikke Almira. Ikke gode, snille, myke, søte, vakre og stae Almira. Ikke min Almira. Ikke ungen min. Nei. Det er ikke mulig. Jeg kjenner tydelig hevelsene ved enden av hovbeinet, der hvor hud og hov møtes. Men jeg vil ikke kjenne det. Tanken på forfangenhet får det til å renne kaldt gjennom meg. Jeg ringer mamma, ingen som tar telefonen. Jeg ringer pappa. Han svarer. Han lover å komme så fort det lar seg gjøre. Etterpå ringer mamma. Jeg spør om hun kan google “forfangenhet”. Jeg tenker på alt vi har vært gjennom, jeg og Almira, hvor vanskelig det vil være om det virkelig er forfangenhet. Jeg leier henne opp, tar masse bilder. Ser for meg ei natt uten søvn. Bare tenker på hvor vondt det ville være å reise fra Almira dersom det virkelig er forfangenhet. 20 minutter senere ringer mamma tilbake. Almira kan ikke ha forfangenhet, ikke utifra det mamma har funnet ut på google. Jeg slår meg til ro med det, ringer pappa og forteller at alt er i orden, at han ikke trenger å komme. Jeg er 80% sikker på at alt er okei. Jeg har til og med sendt melding til Cec om spørsmål, fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan en hest med forfangenhet stod, midt oppi alt. På msn klokka 22.30 kan Cec meddele at forfangenhet i tidlig stadium ikke trenger å gjøre vondt for hesten. Ikke tydelig vondt. Jeg er fremdeles 80% sikker på at alt er i orden. 20% i tvil, fordi man alltid skal ha øynene oppe. I morgen skal Almira stå i boksen halve dagen. Jeg skal ri henne på tur to ganger, samt leie henne rundt om kring, for å være på den sikre siden. For det trenger ikke å være forfangenhet selv om hesten har hevelser på alle beina, det er ikke sikkert at det er hevelser en gang, alle hester har myke parti der hvor hovbeinet møter hoven. Det kan være at jeg overreagerer på grunn av årstiden. Jeg er alltid så hysterisk redd for forfangenhet om våren og sommeren at jeg tolker alle faresignal som akutte. Jeg er enda ikke 100% sikker på at Almira ikke har forfangenhet.
Ler mer om forfangenhet her.
Se bilde av hest med forfangenhet her.
Jeg har ikke gjort noe spesielt i dag. Jeg har redesigna klær i 40 talls stil, drukket masse farris, tenkt for mye, spist en spennende matrett og gått tur på stranda med Kajsa. Jeg har også ridd masse, deriblant travet. Det var koselig. Jeg drar på søndag, og det gruer jeg meg til. Jeg har ikke lyst til å dra tilbake til Stavanger nå. Jeg har forresten oppdatert den andre bloggen min. Jeg tar bilder hver dag. Jeg gleder meg til å få speilrefleks. Jeg gleder meg til sommerferie.
Jeg er skolelei. Og det har jeg vært de siste 5 årene. Når blir det slutt?
Så, har du noen gang vært veldig bekymra for noe eller noen du bryr deg veldig mye om?
Jeg eier verden
Det nye Green Day albummet spilles av i cdspilleren min. Jeg er imponert. Selv om jeg spiller det av på volum 15 og burde hatt det på minst 30. Vel, det høres bra ut på pcen, men det høres fantastisk ut når det spilles av i CDspiller. Det er typisk Green Day. Dette har jeg virkelig savnet. Dette har jeg lett etter siden sjette klasse. Jeg elsker det allerede etter første sangen, og bare vent, når pappa har sovet ferdig, skal jeg skru opp volummet til 30. Da skal jeg eie verden. Jeg har forresten eid verden i dag. Jeg har kjørt traktor, og jeg var kjempeflink. Nå kan jeg rygge perfekt med skuffe på, også. Neste steg blir tilhenger. Det gruer jeg meg til. Men jeg er flink. Og forsiktig. Blir noen skadet på grunn av min kjøring, vil jeg ikke kunne kjøre etterpå. Så stort ansvar føler jeg. Vi har to sauer, og de flyttet pappa og jeg før vi gikk ut for å jobbe. Det er for at de skal få mer gress, så jeg leide sauene (lol, det gikk ikke så bra, armene mine ble jo nesten dratt ut av ledd), etterpå lekte Kajsa gjeterhund. Jeg gleder meg til hun kan gjete (hun skal på kurs i sommer), om 4 år er hun visstnok ferdig utlært, i følge en sånn gjeterhundbok vi har. Jeg har tatt masse bilder i dag. Også har jeg hilst på Mona Lill. Hun er ikke den hesten jeg kjente for 4 år siden, lengre. Hun har forandra seg, hun er blitt til en skeptisk, gammel dame, som kun respekterer sine eiere. Det er litt sårt, i grunn. Jeg savner den sommeren hun kom løpende for å hilse på meg. For å gumle i seg gulrøtter og humre. Jeg savner den tiden da jeg følte at hun var min hest, selv om jeg aldri har gjort annet enn å beundre henne fra den andre siden av gjerdet. Mona Lill er nok en hest som kommer til å bli husket av meg, lenge. Det er blitt bestemt. Jeg skal ha speilreflekskameraet Nikon D40. Og det koster bare mellom 2-3000 kroner. Så det skal jeg kjøpe før sommerferien, tror jeg. Har allerede 900 kroner og noe. Jeg gleder meg.
Bilder fra i dag:
Hva har du gjort i dag? Og ja, dersom jeg har tjent 240 kroner på 3 timer i dag, hvor mye tjener jeg i timen da? Har du det nye Green Day albummet? Det er virkelig elsk, du burde skaffe deg det! <3
Ja, vi elsker dette landet
Etter en tankevekkende samtale i går kveld, hvor det ble snakket om en hest som var så vanskelig at avliving ble vurdert, bestemte jeg meg for å leie Almira ned til stallen i dag. Nettopp fordi første tegn på at en hest begynner å få slike fakter begynner ved håndtering. Almira har motsatt seg å bli leid ned før, men jeg har ikke tenkt å la Almira utvikle slike uvaner som det å skvette faktisk er. Etter å ha leid henne ned, noe som gikk kjempefint, og som jeg kommer til å øve mer på, satte jeg henne i kvigebingen og hentet kraftfôret hennes. Noe som var velfortjent. I omlag tre timer var jeg i stallen, da stelte jeg henne, renset rideutstyr og vasket halen og beina. I dag er det 17. mai, og det har du sikkert fått med deg, det vil også i tradisjonens tro si at jeg pynter Almira, noe jeg pleier å gjøre til 17. Mai og på julaften. Hun er jo fjording, Norges nasjonalhest, så hvorfor ikke?
Les hva jeg mener om ikke-norske flagg på 17.mai her.
Nedenfor finner du noen bilder av Almira, noen er tatt av mamma og andre er tatt av meg. Jeg har ikke redigert noen av dem, og jeg vil gjerne høre din mening om bildene og hvilket du likte best ogsåvidere.
Gratulerer med dagen, alle sammen!
21st century og vennskap
Endelig fikk jeg møte Cecilie. Endelig. Vi har planlagt å møtes helt siden februar eller noe. Og endelig ble det noe av. Cecilie er tversgjennom vakker og ærlig, det har jeg fått bekreftet både utifra msn samtaler og nå også i dag. Hun hadde med seg en venninne som heter Malin, og som jeg har hørt om, men aldri snakket med. En løpende Cec kom meg altså i møte ved molde rutebilstasjon klokka 10.30 i morges. Og jeg er utrolig glad for at jeg dro så tidlig, for vi hadde så utrolig mye å snakke om, at vi trengte de 5 timene vi fikk sammen. Det første vi gjorde var å stikke innom mix for å kjøpe den nye Green Day cdeen, etterpå stakk vi innom bohem for å finne klær til Malin, for Malin er jo.. svartkledd og jeg var svartkledd før, så jeg tilbød meg å hjelpe henne å finne noe hun kunne gå med. Cec og jeg benyttet jo selvsagt anledningen til å kle henne opp i de klærne vi likte, og siden vi tre hadde hele butikken for oss selv, følte vi nesten at vi hadde lov til å snakke høyt, le høyt og fnise. Malin fant en stripete svart/hvit topp og ett svart silkeskjørt, dette var dog ett antrekk alle tre sa oss fornøyd med. Etterpå gikk vi til roseby, og det var veldig random, i grunn. Vi spiste is, så på klær og hadde det generelt bare fun, på Roseby altså. Cec og jeg skulle på felleskjøpet, så det gjorde vi da vi hadde vært en stund på roseby, jeg kjøpte manstrikker til Almira og Cec kjøpte saltstein osv til Dokka og Fafnir. Varmen holdt på å drepe oss, eller hvertfall meg, iogmed at jeg hadde på meg mer klær enn jeg burde, uansett så stoppet vi ett sted med husker osv, og blant annet en katt. Dere som bor i molde vet sikkert hvor det er. Vi har også spist på Dolly, snakket hest, kjøpt diverse og egentlig bare vært venninner på shopping.
Jeg har savnet det, og det er rart det, hvordan man kan savne noe man egentlig aldri har opplevd. Vi bor på to ulike øyer, men vi skal gå på samme skole neste år, og det gleder jeg meg til.
Bilder fra dagen;
Så, hva har du gjort i dag da?
Ubuden gjest
Jeg følte meg som en inntrenger da jeg ble med Almira ut på beitet etter vasking. Jeg er den ubudne gjesten. Det er bildene dere skal se på. Og det er de dere skal vurdere og fortelle meg hva jeg kunne gjort annerledes i forhold til hvordan bildet er tatt osv. Hvilket dere likte best bør dere kanskje få med. Numrer dem, selv om jeg ikke har gjort det da det ødelegger inntrykket.
