Bakom skyan e himlen allti blå

Jeg følte meg helt jævlig i går, og jeg følte meg helt jævlig da jeg stod opp. For jeg visste at vi ikke kom opp, for det er bare så typisk meg. Jeg hadde rett. Rektoren kom inn klokka 09.00 og jeg så det på hele henne hva hun kom til å si. Jeg tror jeg var den eneste som brøt ut i fortvilet gråt da hun sa det. Det gikk en stund, det føltes som om alt raste sammen. Jeg ville hjem! Jævla kvinnelige intuisjon, tenkte jeg, for om jeg ikke hadde “visst” noe innerst inne, hadde jeg antageligvis ikke blitt så skuffet som jeg ble. Jeg møtte forståelse, to stykk som spurte rektor om ikke bare jeg kunne komme opp. Det var greit. Og jeg bestemte meg for å dra hjem, for skulk er det eneste jeg bedriver når jeg ikke ser vitsen med å være på  skolen. Jeg ringte mamma med en gang jeg fikk vite at jeg ikke kom opp. Jeg gråt, fikk ikke frem ett ord. Jeg ringte tre ganger og prøvde å forklare hvor fortvilet jeg var mellom den stille gråten. Jeg følte meg stuck, jeg var på gråten hele tiden. Jeg måtte hente meg inn, så jeg gikk på do, ringte mamma og spurte om det ikke var mulig for meg å komme hjem i mellomtiden. Etterpå gikk det slag i slag, som det heter. Mamma bestilte flybilletter, jeg snakket med noen mennesker om dette, noen lærere (?) for rektoren var på Kristianlyst. Men det var greit, jeg kunne dra hjem. Flyet går 15.15 og jeg har aldri vært så glad for noe i hele mitt liv. Selv om jeg fikk mensen rett etter at jeg kom hjem klokka 11.00. Vi så forresten en film som heter “never back out”, og jeg la merke til at to av yndlingsbandene mine sine sanger ble spilt i sangen. Teenager av My Chemical Romance og en sang av The Redjumpsuit Apparatus. Det var herlig, og det fikk meg til å smile. For jeg smiler fremdeles hver gang “mitt” band, altså My Chemical Romance sine sanger blir spilt for allmennheten. Da bør man holde kjeft, late som om man ikke vet hva bandet heter. Selv om jeg føler at ordene som blir spilt er rettet mot meg. Jeg elsker det.

Når vi snakker om det, jeg var sammen med John og Stian i hele går nesten. Vi kjørte til Ultra, kjøpte mat o.l. siden det var tilbud, vel, jeg trodde det var tilbud. Men det var jo dyrt(!!!), men så har jeg aldri vært på Ultra før heller. Jeg følte at selve konseptet var jævla special, og jeg likte ikke butikken. Var altfor stort og altfor mange varer, slik at jeg ikke fant en dritt. Alle rikingene handler mat der, kan i bunn og grunn ei dame jeg kjenner fortelle. Etterpå kjørte vi til Stangeland, der jeg bodde før. Vi så huset, vel, jeg kjente det igjen med en gang. Og jeg savner tiden jeg bodde der, selv om det var og er fremdeles, farlig nær byen og farlig for små barn å gå alene. Jeg tok bilde, selvsagt. Grovene 5, for de som vet hvor det er. Det er litt rart å tenke på at faren min var med på å bygge det huset, det er rart og nostalgisk. Det er rart å tenke på at det var der Nusse forsvant fra for 11 år siden. Det var min katt, jeg elsket den og jeg savner den fremdeles, men jeg er i grunn glad jeg slapp å se den død, for det gjorde vondt å se kattene mine døde i fjor. Huset var like hvitt som det hadde vært, men det var større enn jeg husket det, også var hagen veldig liten, mindre enn jeg husket den. Så jeg er i grunn glad for at jeg ikke bor der lenger, for det så relativt kjedelig ut, i og med at jeg er vant med store arealer og lignende. Jeg hadde så lyst å ringe på hos gamle naboer, men tror du de hadde husket meg? Tviler. Deretter kjørte vi hjem, og da gikk vi rundt Mosvannet. John møtte på en gammel venn (?) og de stod og babla fotball og foretninger leeenge, ikke at det gjør noe da. Chilli var fotomodell, men jeg ble bare fornøyd med ett av bildene jeg tok, sådetså, fordi hun ikke ville stå rolig, dessuten var folk i veien. Jeg liker ikke å ha mennesker på bildene mine, med mindre jeg bevisst tar bilde av menneskene også. Dyr er greie motiv!

Gamlehuset som jeg bodde i fra 1999 til 2001. Grovene 5. Jeg hadde det rosa rommet!

Hvor ble du født? Hva har du gjort i dag? Hva kom du opp i?